Første gang jeg drakk meg full var jeg ni år gammel. Foreldrene mine klarte ikke ta seg av meg og jeg havnet på barnehjem. Jeg falt ut på skolen, kom ikke overens med lærere, og begynte å henge ut med de eldre guttene som drakk og røykte. Det er en klassisk historie av å havne på utsiden, som endte i det tyngste rus-miljøet i Bergen, og til slutt på gata.
Etter flere år på kjøret kom jeg meg omsider i behandling, et behandlingsløp som skulle vare i omtrent 12 år. Men hver gang jeg kom hjem fra langtidsbehandling, gikk det toppen en uke før jeg var på kjøret igjen. Så var det re-inntak, og rett på kjøret på ny. Jeg var i benektelse om min egen avhengighet, og kompenserte med klær og utseende. Det er kanskje vanskelig å tro nå, men benektelsen min gikk så dypt at jeg hadde fordommer mot andre narkomane, selv om jeg var en selv!
Men jeg var god til å prate for meg, og klarte å opprettholde en fasade sterk nok til å bli del av et tungt kriminelt miljø hvor jeg pushet mye stoff. Jeg imponerte dem jeg solgte for ved å selge større mengder med god fortjeneste. Og ettersom jeg ikke har noe videre respekt for hierarkier, sto jeg på hjørnet i Bergen med merkeklærne mine og utkonkurrerte folk på pris, og ofte, også på kvalitet. Dette ble selvsagt ikke godt tatt imot og jeg vet at det var drapsplaner på meg på et tidspunkt. Det var flere forsøk på å lure meg inn i feller. Jeg luktet heldigvis alltid lunten, og klarte å holde meg unna menneskene som ville meg vondt. Men jeg husker enda følelsen av å vite at noen ønsker meg død. Den var utrolig ekkel, og gjorde at jeg fikk en sterk forakt for disse menneskene og dette livet.
All galskapen kulminerte i en episode hvor jeg ikke lenger klarte å benekte alvoret av det jeg holdt på med. Kort fortalt innebærer det flere dager med rus og en oversvømmet leilighet, som i tillegg til å mangle forsikring, også var lagt ut på tvangssalg. Jeg husker enda dette øyeblikket: En slagen mann, uten noen ting, med vann til anklene. Jeg begynte å le. For situasjonen var så absurd, ikke sant. Katta var ute av sekken. Jeg kom meg ikke ut av denne på egenhånd. Dobbeltlivet jeg hadde ført kom til å rakne, dette ville jeg ikke kunne skjule. Og det var nettopp dét, at alle kortene måtte på bordet, som var så forløsende. Det var en utrolig deilig følelse. Jeg slapp å late som. Og jeg var i live! Tross all galskapen, så var jeg fremdeles i live!
Dette var viktig. Jeg innså at jeg hadde vært min egen verste fiende. For første gang følte jeg en omsorg for meg selv. Jeg ble trist over hvordan jeg behandlet meg selv. Jeg innså at jeg behøvde behandling, og at jeg måtte gjøre det ordentlig denne gang. Denne gang skulle jeg gå hele veien, gjøre alt jeg kunne for å bli nykter, koste hva det koste ville.
Jeg kom i behandling i Bergen, klarte å bli nykter, og har holdt meg nykter siden. Én ting var det fantastiske behandlingsløpet jeg gjennomgikk på Fanafjell, en annen var miljøet jeg kom inn i da jeg flyttet til Stavanger. For det er enkelt å holde seg nykter mens man er i behandling, men det er noe helt annet å holde seg nykter når man kommer ut. Da er det essensielt med et nettverk og et fellesskap. Dette fant jeg i gjengen som i dag utgjør NextGen Ambassadors. Det var et miljø i stor grad basert på frivillighet og fellesskap. Et miljø som praktiserte prinsippet om å gi videre det man har fått. Hvor man så muligheter heller enn problemer. Det var helt fantastisk. Jeg følte slik enorm mestring simpelthen ved at jeg ble lyttet til, at jeg ble trodd på og ikke dømt nord og ned. Vi kartla mine mål, drømmer og interesser, for å finne de riktige instansene og aktivitetene som skulle hjelpe meg med å nå målene mine. Jeg fikk mentorer innenfor helt spesifikke områder for å høyne sannsynligheten for måloppnåelse. Et eksempel er når jeg ble koblet opp med en person som var kompetent i matematikk i forkant av matteeksamen. Uten ham vet jeg ikke om jeg hadde bestått, men det gjorde jeg. Fokuset var alltid hvem er du, hva vil du. Man var ikke opptatt av hvor man hadde vært og hva man hadde gjort.
Det var en inkluderende og sunn kultur hvor alle fikk like mye som de gav. Man var både deltaker og mentor for andre, noe som gjorde at jeg fikk prøve ut mange forskjellige ting som jeg var interessert i. Det var stor kunnskap om hva som fantes av tilbud, både innen skole og arbeid, men også innen kurs, selvhjelpstilbud og andre aktiviteter – absolutt alt som du trenger for å føle mestring i livet.
Dette gjorde at jeg vokste enormt og fikk meg jobb i et samskapningsprosjekt med kommunen. Fikk tatt opp fag på skolen, hjelp til å skaffe meg bolig, og et nettverk av mennesker som alle ville det samme som meg; holde seg nykter og gjøre en forskjell i livet sitt. Mennesker som ikke var så opptatt av hva de kunne få, men hva de kunne gi. Og når alle gir, så er ender det opp med at alle får. Det er en vinn-vinn-situasjon. Dette var mennesker som deltok i de samme selvhjelpsgruppene som jeg, og som gjør det fremdeles. Det er nemlig de som får det til, de som jobber med seg selv hver eneste dag.
Jeg er ikke lenger redd for noe, hele verden står åpen. Det er ikke noe jeg ikke kan gjøre, for jeg lar meg ikke lenger styre av frykt. Jeg har fått meg et enormt nettverk, ikke bare av venner, men også av politikere og fagfolk, samtidig som jeg har opparbeidet meg en hel del kompetanse.
Det er et miljø hvor man løftes opp, hvor man finner ut hva man er god på, og hvilke interesser man har. NGA er et sted der alle er likeverdige.